Til Minne om Tobias "Tobbeliten" Hellem Små føtter, dype spor... 18. oktober 2000 ble Tobias født, og vi fikk så etterlengtet holde ham i våre armer etter ni måneders svangerskap fylt med glede og forventninger. Han var det nydeligste og mest perfekte vi noen gang hadde sett. Han veide 3400 gram, var 51 cm lang, og han hadde mye hår som var "velfrisert" og kullsvart. Tobias hadde også et fødselsmerke på høyre ben, og en medfødt hjertefeil kalt hypoplastisk venstre hjerte syndrom (HVHS). Fra glede til sjokk Vi fikk vite at Tobias hadde hjertefeil da han var knapt ett døgn gammel. Vår verden raste sammen. Vi som hadde gledet oss så mye til at han skulle komme til verden, og vi som hadde blitt så utrolig glad i denne guttekroppen. Skulle vi nå miste ham? HVHS er en meget alvorlig og komplisert hjertefeil, og det er ytterst få som klarer seg. Uten behandling ville han dø i løpet av en uke. Vi ønsket at han skulle behandles (noe som innebar tre store, åpne hjerteoperasjoner i løpet av første leveår), og vi reiste med luftambulanse ned til Oslo da Tobias var to dager gammel. Tre dager gammel ble han døpt av sykehuspresten, og han ble operert på Rikshospitalet. Steg I var vellykket, og Tobias kom seg raskt. Han vokste, trivdes og la på seg. Hvem kunne vite at han hadde en så alvorlig og komplisert hjertefeil? De eneste merkbare tegnene var et langt, loddrett arr midt på brystkassen og de blodfortynnede medisinene han brukte. Steg II ble utført da han var tre og en halv måned gammel, og gikk så bra som man bare kunne ha håpet på. Sju dager etter operasjonen var vi vel hjemme igjen. Det at Tobias kom seg så raskt og alltid var så frisk og opplagt, ga oss håp. Etter denne operasjonen måtte Tobias fremdeles bruke hjertemedisin, men legene mente at han klarte seg så bra at de bestemte seg for å avslutte behandlingen med blodfortynnende medisiner. En flink, liten krabat Tobias utviklet seg som et hvilket som helst annet barn på hans alder. Han var en stor gutt på 9405 gram og 72,5 cm på sin siste kontroll på helsestasjonen. Da var han sju måneder gammel, og dette var meget positive tall for et hjertebarn å være. Tobias kunne drikke av glass da han var fem måneder gammel, og han kunne sitte selv da han var seks måneder. Det var en stor glede for oss å se hvordan han lyste opp og fikk kjempestor selvtillit når han mestret nye ting. Sju måneder gammel ble Tobias syk. Legene prøvde forgjeves å finne ut hva som feilet han, så til slutt ga de ham diagnosen akutt hjertesvikt. Til tross for at Tobias ble fort sliten og svettet mye, var det ingenting som plaget ham. Gutten vår var den han brukte å være. En sprudlende og veldig fornøyd liten gutt. Tobias ga bort smil fylt med godhet og varme til alle han møtte. Han var så frisk og fin. Bestandig like blid, selv mens blodprøvetaking pågikk. Ettersom han alltid var så frisk og fin, trodde vi aldri at det var noe hjertemessig galt da 1. juni 2001 kom inn i livet vårt og raserte det! Livet vårt ble snudd opp ned i løpet av en time. Denne dagen var som en hvilken som helst annen dag. Fylt med glede, latter, sjarmørsmil, lek og kos. Ingen tegn til at noe så tragisk skulle skje akkurat denne dagen. I løpet av et sekund endret alt seg Tobias ble dårlig, veldig dårlig. Han ble med ett slapp og vi fikk ikke kontakt. Vi kom oss raskt på sykehuset. Vi var klare til å dra, ettersom vi var på vei til den ukentlige kontrollen. I det vi ankom Barn Akutt, sluttet vår kjære Tobbeliten å puste, hjertet sluttet å slå. Gjenoppliving ble forsøkt, men til ingen nytte. Vårt kjære sjarmtroll døde sju måneder og to uker gammel, bare én time etter at han ble dårlig. Så fælt, tragisk og uforutsigbart kan livet være. Vi opplevde det absolutt verste en far og mor kan oppleve. Vi fikk ha med oss Tobias hjem for å ta farvel. Vi hadde ham hjemme i tre dager. Det var veldig godt, og vi fikk tatt et bedre farvel hjemme enn om det hadde skjedd på sykehuset. Vi fikk kjøre løpet selv, uten "innblanding" fra sykepleiere og andre. Når savnet ble for stort, kunne vi bare ta han opp, holde han og gi de siste klemmene. Tobias ble begravd 8. juni 2001. Det var en veldig fin, men sorgfylt dag. Vi sang aftenbønnen hans "Jeg folder mine hender små", og en artist fremførte "Tears in Heaven". Vi bar kisten selv til Tobias' siste hvileplass, og hans oldefar og vår kontaktsykepleier på RIT hjalp oss med å senke kisten. I ettertid viste det seg at Tobias døde av en blodpropp, og bitterheten til legene var stor. De tok fra Tobias hans blodfortynnende medisiner etter den andre operasjonen. Hadde han fått fortsette med dem, ville han kanskje ha vært her i dag. Nå har vi lagt bitterheten bak oss, og gleder oss over de månedene vi fikk med ham. Uten legene ville vi ikke ha fått opplevd dem heller. Vi har akseptert at Tobias er borte, men vi savner ham så utrolig mye. 8 år er nå gått siden Tobias var fysisk tilstede i livene våre og i vår hverdag, og snart 7 år siden han døde. I denne tiden etter hans død har vi sørget, savnet og elsket han. Etterhvert som tiden gikk avtok sorgen. Istedet for å sørge over at han forlot oss begynte vi å glede oss over at vi fikk han. Vi gleder oss stort over de 7 månedene og 14 dagene han ga oss. -Måneder og dager vi aldri ville ha vært foruten. Vi har blant annet bidratt i boken "Små føtter setter dype spor" som kom ut i mai 2007 på Commentum forlag. Bokas ISBN er 9788292309933, og kan blant annet bestilles her. Denne siden har eksistert siden svangerskapet med Tobias, og nå er det på tide å gi slipp. Denne siden vil dermed ikke bli oppdatert noe mer, men bestå slik den er nå. -Til minne om verdens beste lille gutt, som har satt store spor i våre hjerter! Takk for følget i disse årene, takk for trøstende ord og varme, gode tanker. Dere har betydd mye for oss! ~Marius & Hege~ Ser du stjernene, Tobbeliten, fra der hvor du er? Ser du månen som speiles i vannet? Ser du vi gråter? Vi har deg så kjær. Vet du hvor dypt du er savnet? Fryser du Tobbeliten - eller har du det godt? Sprer du tannløse smil over verden? Er du redd, er du ensom, kanskje savner du oss? Har du kjærlighet med deg på ferden? Kjempet du, Tobbeliten, før du reiste fra oss? Fikk du med deg alt det du trengte? Fikk du omsorg og lykke og kjærlighet nok? Merker du hvordan vi lengter? Kan du høre meg, Tobbeliten? Når tankene frem? Kan du gi meg det svaret jeg trenger? Er du omsvøpt i glede og varme og fred? I hvile på dunmyke senger? Elskede venn, får vi treffes igjen? Det er blitt så stille her hjemme. Takk for den tiden vi hadde deg her for alt det vi aldri skal glemme. Til Tobias Kjære Tobias, vår lille venn kanskje en dag vi møtes igjen vår sorg er stor, vårt savn er dypt vi takker deg for den tiden som var engel du var for din mor og far ditt hjerte ble trett og maktet ei mer men gud var til stede og hentet deg hjem en engel på jorden iblant oss du var nå lever du hjemme hos himmelens far så takk da lille Tobias vår lille venn for tiden som var og takk for at vi fikk bli din oldemor og oldefar ~Oldefar Hans~ En smittende latter Et skinnende smil Et kjempestort hjerte Et så altfor kort liv Du vant alles hjerter Du ga av hele deg Selv med all den smerte du fikk på din veg Sov søtt, lille engel Du blir aldri glemt Dypt inne i våre hjerter vi har deg gjemt. Sov du lille vennen vår sov i stjerneskinnet Takk for dager, takk for år og hvert lyse minne. Takk for håp i ordet "vi" takk for gleder du fikk gi Takk for kos og klemmer vi deg aldri glemmer Tårene vil falle fritt savnet dypt oss smerter men det gode smilet dtt lyser i våre hjerter Sov nå søtt, du lille skatt drøm at englene i natt stryker deg på kinnet der i stjerneskinnet Å kjære mamma! Hva kan jeg si i dag? For å hjelpe deg med sorgen, På denne mors dag? Du vet jeg ville være der Om det bare var en vei. Men selv om jeg er i himmelen Er hjertet ditt mitt hjem. Min kjærlighet for deg, mamma, Vil alltid være der. Du er verdens beste mamma, Og det inkluderer himmelen her! Så jeg sender deg all min kjærlighet Til deg fra himmelen i dag. Og husk jeg er det også På denne mors dag. Jeg elsker deg mamma. Fra din engel i himmelen. Ha en fin morsdag! ~Hege Hellem~ Kjære Gud la dem huske at i dag er det en spesiell bursdag. La dem forstå at minnene ikke blir borte. Velsign dem med ører til å høre med og hjerter som bryr seg. Få dem til å høre mens jeg deler. Vern dem slik at de aldri vil kunne oppleve min smerte. Hjelp dem til å hjelpe meg med å forstå at mitt barns liv ikke var forgjeves. Hjelp dem å huske kjære Gud, at jeg ønsker at mitt barn var her slik at vi kunne feire. Til å forstå at jeg fremdeles føler nærhet til mitt barn. Til å se bak smilet og ordene "jeg har det bra". Kjære Gud la bare en av dem huske at i dag er det en spesiell bursdag. ~Hege Hellem~ Ei lita jente møtte eg ein gong på framand stad. Ho kom mot meg med lette steg, og smilte, trygg og glad. Ho var vel ein sju - åtte år, var fattig kledd, men sunn og vakker, med sitt mjuke hår og kjaken frisk og rund. "Kor mange sysken har vel du?" sa eg. Straks fekk eg svar : "Kor mange sysken? Vi er sju. Sju born har mor og far." "Kvar er dei andre?" sa eg så og atter svara ho: "To er i byen, langt herfrå, og ut til sjøs drog to. "To ligg på kyrkjegarden her, ei syster og ein bror. Og i et hus tett innmed der, bur eg med far og mor." Eg drygde litt, så spurde eg: "Og enda seier du at de er sju?" - ho såg på meg, ho sa : "Ja, vi er sju." "Men kjære barn, du veit da visst : Om fire heim att kjem, er to av dykk for evig mist, no er de bare fem!" "På gravene veks blom og gras", sa veslejenta fort, "eg ser dei frå vårt kjøkenglas og tidt eg spring dit bort. Der er eg alltid trygg og sæl, eg set meg der og syr, eg syng for dei, og tidt fortel eg dei et eventyr. Og mang ein kveld når sol går ned og det er vakkert ver, da tek eg mjølk og niste med, så et eg kveldsmat der. Først døde Anna, syster mi. Ho sjukna inn så brått. Ho låg og leid ei lita tid, men så fekk ho det godt. Da snøen kom og la seg til, så eg fekk ut på ski, vart Veslebror og kvit og still og gjekk til syster mi." "Men vesle jente, desse to er døde, skjøner du! Kor mange sysken har du no?" Ho svara : "Vi er sju." "Men dei er døde, barnet mitt! I himlen får dei bu!" - Den vesle jenta stod på sitt, ho svara, like fast og blidt : "Ja, visst. Og vi er sju." >